Har ikke hatt tid til å skrive i det siste. Tiden har blitt brukt til å drømme. Drømme om framtiden altså. Om dagen jeg begynner på min virkelige utdannelse. Dagen jeg kjøper min egen leilighet. Dagen jeg endelig får meg hund. Ja, og den dagen jeg kjøper et stort fint hus i Gjøvik eller på Toten. Jeg har råd til det bare fordi leiligheta i Oslo steg utrolig mye i verdi, og så solgte jeg den for 3-4 millioner. På den tida er jeg selvfølgelig en suksessfull karrierekvinne, og jobber i en spennende jobb med mye ansvar.
Så det sier jeg selv at jeg har hatt dårlig tid i det siste. Det er krevende å drømme seg bort fra virkeligheten. På tide å dra meg ned på jorda igjen.
I virkeligheten gruer jeg meg (nesten) hver dag til å lage middag. På fredag hadde jeg besøk av to gode venninner, og lasagnen jeg skulle lage gikk langt over sine bredder. Leiligheten luktet brent og komfyren var fyllt av ostesaus. Nevnte jeg det gigantiske brannsåret etter ovnen?
Virkeligheten er også den at jeg går et årsstudium nå, og jeg må faktisk lese pensum (ja, faktisk!). For å begynne på min “egentlige” utdannelse må jeg også ta to nye mattefag. Jeg har iallefall kjøpt pensumbøkene og kalkulatoren. Noe særlig mer, har jeg ikke gjort.
Hvorfor må jeg alltid drømme om fremtiden? I vinter drømte jeg om skiturer hjemme, i påsken drømte jeg om USA-turen, i sommer drømte jeg om å flytte ut, og nå? Nå drømmer jeg flere år frem i tid.
Sannheten er at jeg har noen fantastiske gode venner. I Oslo befinner mange av de seg. I Oslo er også jeg. Det tar bare to timer å komme seg hjem, til familie og slekt. Til byen min, Gjøvik og dens herlige natur. I Drammen har jeg en fin jobb med gode kolleger. Jeg bor i en leilighet som passer meg ypperlig, allikevel drømmer jeg om å kjøpe noe selv. Hvorfor må jeg alltid drømme?
Nevnte jeg at jeg skal vinne i lotto? Kanskje lurt å kjøpe lottokupong først …