“Gratitude is the memory of the heart”

Krist.in inspirerte meg til å skrive om ting jeg er takknemlig for. Det er viktig å fokusere på det positive, og akkurat nå er det stort sett bare positive ting i mitt liv.

Jeg er takknemlig for:

• Mine gode venner, både fra musikklinja, gamlekoret, folkehøgskolen og ellers.
• Familien min, og hvordan de alltid stiller opp.
• Leiligheten jeg bor i, som føles mer og mer som et hjem.
• Studiet jeg tar nå, og alle de bra folka på skolen.
• Jobben min, med alle sine utfordringer og mennesker jeg møter.
• Inspirasjonen og motivasjonen til å gjøre det bra.
• Dagene som fylles opp med fine ting å gjøre, og gode mennesker å møte.
• De gode minnene fra folkehøgskolen og musikklinja.
• Jeg måtte kjøpe en krakk, for jeg når ikke opp i de øverste hyllene, men istedet for å være misfornøyd med min manglende høyde, får jeg troa på at jeg kan gjøre alt – jeg trenger bare en krakk innimellom.
• Det faktum at jeg ikke trenger å tenke så mye på penger. Har jeg lite igjen, er det ikke verre enn å spise litt havregrøt. Tenk på alle de som må kjempe for maten hver bidige dag?!

Hva er du takknemlig for?

“Happiness is when what you think, what you say, and what you do are in harmony.”

Du vet den følelsen, når alt er perfekt og hele verden står stille? Den ja. Fantastisk eller hva? Inger-Johanne minnet meg på noen fantastiske konserter i fjor, med dette innlegget.

Lykkefølelsen man innimellom får, huskes i lang tid etterpå. Jeg minnes den dagen jeg dro tilbake til stallen etter å ha vært borte derifra i 4 måneder pga kyssesyken. Gjensynsgleden til hesten “min”, Pinto. Eller intervjuet med Sarah Kelly på Skjærgårds i 2009. Det intervjuet som skulle vare i et kvarter, men tok over en time, bare fordi hun ville snakke med oss personlig også. Jeg har lært mye av den dama.

Den største lykkefølelsen får jeg derimot på konserter. Ja, når jeg synger selv. Den ultimate lykkefølelsen var på en samspillkonsert i fjor. Jeg og Birgitte hadde øvd to-tre ganger bare, på en låt som vi gjorde veldig improvisatorisk, “think it’s gonna rain today” av Randy Newman. Ingen takt eller rytme på flere vers, og intens oppmerksomhet på hverandre. Vi visste aldri helt hva den andre kom til å gjøre – eller når. Følelsen av å stå der, fullstendig opphengt i musikken, og med et publikum som holdt pusten – det føltes iallefall sånn. Da vi var ferdige tok det noen sekunder før applausen kom, og ned kom min superstrenge amerikanske lærer, med tårer i øynene.

Vi avsluttet musikklinja med klisjeen “you raise me up”. En uhørt sang på musikklinja, men vi avsluttet med den allikevel. Følelsen da vi stod der, hele klassa med kontaktlærere. Det er ikke engang mulig å beskrive det med ord. Vi startet helt rolig med sangeren som ikke vil være sanger, men som har en fantastisk stemme. Så bygget det seg stadig opp med alle mulige instrumenter (kassegitar, el-gitar, steel-gitar, bass, kontrabass, akustiske trommer, el-trommer, afrikansk regnstav, synth, piano, fele osv) , og med “gospelkor” med kapper og innøvde bevegelser. Foreldrene gråt, dramaelevene lo seg i hjel, og vi gjorde begge deler. Virkelig en avslutning jeg kommer til å huske.

Det er fascinerende hva som trigger lykkefølelsen. Noen vil være fra seg av skrekk over å synge på en scene, men ikke jeg. Hvis noen tvinger meg til å hoppe i strikk, vil jeg være fra meg av skrekk, men ikke alle andre. Hva trigger din lykkefølelse, og hva er dine mest lykkelige øyeblikk?

Smil!

Med mine 153,5 centimeter over bakken, kaller mange meg for lav. Naturlig nok. Så lurer de på hvordan jeg når opp i skap og lignende. Det er ikke værre en å klatre litt på stoler. Får å få inn kontakten til hårføneren må jeg klatre på vasken. På den andre siden er det også noen positive sider ved å være lav. Hvis jeg vil gjemme meg, så kan jeg bare sette meg inn i et av skapene på skolen f.eks.

Og hvis jeg har vært borte på st.hans-feiring, så jobbet natt og deretter drar på visning i Oslo (uten noe som helst søvn). Vel, da er det praktisk å kunne sove på toget.

Ikke verst å få plass til å sove over to seter på toget. Mye bedre enn å sitte oppreist!

På all kollektiv transport kan jeg sitte og ligge i utallige stillinger. Flytur på 10 timer? Null problem! Buss? Perfekt! Det gjelder å finne de positive sidene. Jeg mener, jeg kunne klaget i år og dag på ulemper ved å være lav og liten. Hvordan jeg hater shopping, fordi jeg sjeldent finner klær som er små nok. Eller hvordan jeg har fått strekk i venstrebeinet, fordi jeg ikke når helt fram til clutchen i bilen. På den andre siden skaller jeg aldri hodet i noe, jeg får plass på de merkligste steder, og jeg tar mange flere skritt enn folk flest, siden beina mine er kortere. På en festival i fjor, telte skrittelleren min 33 700 skritt på èn dag (og den telte ikke alle engang). Hvordan kan det være negativt?

I mange år var jeg flau over høyden min, men hvorfor i all verden skal jeg være det? Alle har vi noen komplekser. Enten er man for lav, for høy, for tynn eller for tjukk. Snu det til det positive! Er man høy, når man opp til nye høyder. Har man litt fett på kroppen, så holder man seg god og varm. Ingen har godt av å bare se negativt på seg selv. Åpne øynene, møt verden og vær stolt av deg selv. Det fortjener alle!

Studenttiden = fest og moro?

Studietiden fascinerer meg. Ikke det at jeg har begynt, men noe har jeg jo fått med meg. En gjennomsnittlig student har lite penger, drikker mye, spiser nudler og havregrynsgrøt, og kanskje jobber h*n en del. Ja, og så studerer de jo. Det vil si, mitt inntrykk er at studeringen stort sett betyr siste liten-pugging i november/desember og april/mai/juni. Correct me if I’m wrong.

Hvorfor har det blitt sånn? Jeg er fullt klar over at lekser og skole ikke er det mest artige. Fest og moro er nettopp det, fest og moro. Mye bedre enn skole. Er studenttiden er tid hvor man fester fra seg, før man får fast jobb og A4-liv? Man må være virkelig flink, hvis man skal kunne få både toppkarakterer og feste såpass mye. Samtidig spiser man gjerne usunn mat, som ikke bedrer konsentrasjonen betydelig.

Mange studenter har deltidsjobb i tillegg. Forståelig, ettersom støtten fra lånekassa ikke er høy nok enkelte steder. I Oslo, f.eks. må man gjerne opp i 4000-5000 kr for å bo. Støtten fra lånekassa tilsier 6700 kr i måneden. Da står man ikke igjen med mye. Det er derimot ikke det største problemet med støtten fra lånekassa. Skoleåret varer helt til et stykke ut i juni. Vel, i juni får man ikke noe støtte. Hva må man da gjøre? Jo, man må jobbe. Når må man jobbe, for å få lønn i juni? Joda, det er april og mai. De samme månedene man har siste liten-pugging og eksamener. Det sier seg selv at man ikke får utnyttet sitt beste i disse månedene.

Jeg tenker mye på dette med studietiden. Hvordan skal man utnytte den til det fulleste? Etter fullført utdanning, venter fast jobb og familie, det er ingen hemmelighet. Det er lett å skjønne hvorfor folk vil ha det moro i studietida. Samtidig er det absolutt et viktig poeng å få best mulig karakterer.

Som dere ser, så er det mange tanker rundt dette. Aller helst vil jeg også kjøpe leilighet, istedet for å kaste penger bort på å leie. Det er tross alt det mest økonomiske på lang sikt. Samtidig må jeg ha råd til det også, uten at det går ut over studiene. Dere erfarne studenter, hvordan løser dere hele denne studentgåten? Jeg mener, hvordan skal man få mest mulig ut av studenttiden?

Alle er vi viktige

Etter hvert som tiden går, får jeg større og større respekt for mange forskjellige yrker. Husker dere da vaskedamene streiket? Skolene måtte stenge pga mangel av renholdsarbeidere. Hva med da lastebilsjåførene (?) streiket? Mange varer, deriblant matvarer og posten. Sosialt sett er ikke noen av disse toppjobber. De blir ikke sett på som viktige jobber, men allikevel stopper samfunnet litt opp når de ikke er her.

Avisbud høres ut som en enkel jobb, eller hva? Jeg har fått ny respekt for avisbudene. De kjører rundt midt på natta, for å levere avisa til folk. De må huske vanvittig mye. F.eks: Husk å levere i god nok tid! Enkelte drar hjemmefra allerede klokka 6, og de skulle jo gjerne ha lest avisa mens de spiste frokost. Husk også på å ikke bråke for mye (kan jo vekke folk!). Noen vil ha reklame, andre ikke. Noen vil ha reklamen til nærbutikken, men ikke coop obs. Noen vil ha noe reklame, selv om det står “nei til uadressert reklame”. I tillegg må man huske på hvor alle bor, om de skal ha ekstra magasiner/bøker.

Noen har vel allerede gjettet seg fram til at jeg har ny jobb. Sommerjobb som avisbud for å være helt nøyaktig. Mye å huske på! Samtidig er det en fin jobb også. Man ser soloppgangen hver eneste natt, møter på dyr over alt (i går så jeg en hjort!) og hilser på natteranglene. Så må jeg ikke huske katta som går over veien på akkurat samme tid, hver natt. Akkurat når jeg er 20 meter unna, da skal katta over veien. Nevnte jeg at den er svart? Sære, søte katta.

Selv kommer jeg forhåpentligvis til å få en skikkelig utdanning etter hvert. Jeg gleder meg stort, fordi jeg syns det yrket er utrolig interessant. Samtidig vil jeg alltid (forhåpentligvis) huske på alle lavstatusjobbene, som er så viktige. Håper jeg aldri glemmer hvor viktig at kassedama på rimi sitter der, vaskedama som vasker alt av skoler, kjøpesenter, eldrehjem og sykehus, avisbudet som leverer avisa til meg hver natt og postmannen som kommer med posten. Hvis jeg noen gang glemmer av alt dette, så minn meg på det! Jeg vil ikke være en tulling med nesa høyt i sky. Jeg vil være takknemlig til alle og den jobben de gjør. Hva sier du?

Undertrykkelsens verden

De siste dagers hendelser har fått meg til å gruble. Gruble på hvordan vi forholder oss til andre. Er det stor forskjell på “det virkelige liv” og internett? Fotballfrua, Caroline Berg Eriksen, har blitt en stor blogger. Stor = mange lesere. Fysisk stor er hun ikke, og det er det mange som har reagert på. Tirsdag viste hun frem årets bikinier. En bikini viser som kjent mye hud, og meningene er vanvittig delt. På den ene siden har man de som hyller henne for at hun “viser frem” resultatet av årevis med trening og sunt kosthold. På den andre siden har vi de som beskylder henne for å være sykelig tynn, et anorexiaoffer og et dårlig forbilde.

Da jeg var liten lærte jeg Kardemommebyloven. “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil.” Da jeg leste gjennom kommentarene som Caroline har fått, ble jeg sjokka. Det virker som folk har helt glemt av kardemommebyloven og vanlig folkeskikk. Det går på helsa løs! Verst er de som hevder hun må skjule kroppen sin, fordi andre kan utvikle spiseforstyrrelser. Seriøst? I lange tider har man snakket om modeller som sulter seg, og hvilken effekt det har på unge mennesker. Her har vi ei dame som trener skikkelig og spiser sunt. En helse på topp, og et godt forbilde (spør du meg). Allikevel hevder enkelte at hun må skjule kroppen sin, sånn at normale folk ikke skal føle seg dårlig (og eventuelt utvikle spiseforstyrrelser).

I min lille naive verden, trodde jeg at det viktigste var å være fornøyd med seg selv. Ved å presse Caroline og andre til å skjule sin egen kropp, blir det skambelagt å være naturlig tynn eller godt trent. Man beskytter de med noen ekstra kilo, og undertrykker oss andre. Hvorfor er det absolutt forbudt å kalle noen feit eller overvektig, mens det er fullstendig lov til å kalle andre for sykelig tynn eller anoreksiaoffer!? Det er like ille begge deler.

Det skader ikke å tenke seg om. Ved å presse andre til å skjule kroppen sin, underbygger det tanken om å ikke være fornøyd med den man er. Og det, det er farlig. Eller hva!?

Foto: Ingvild SF